På tokt i Toscanas skjærgård

Vi dro ut på eventyr i ukjent farvann. Besøkte elegante Elba og uberørte Capraia. Elba var preget av en stolt napoleonsk arv, mens Capraia var en uslepen edelsten. Så var da også øya inntil nylig en fengselsøy for Italias verste forbrytere.

DET KNITRER I KNUSKTØRR HVITLØK når kniven skjærer seg gjennom og stopper en millimeter fra håndflaten hennes. Den gamle damen i småblomstrete forkle vifter oss stolt vekk når vi ber om å få ta et bilde. Vi prøver oss med scusi, og viser håndflatene slik de har for vane å gjøre her nede. Så fortsetter hun å skrelle dagens aglio. – Se nå å få tatt dette bildet da, sier hun når vi går. Vi knipser og smiler prego idet vi forlater henne.

Vi befinner oss i Capoliveri, et smykke av en fjellandsby øst på Elba. Noen landsbyer har alt som skal til, og Capoliveri er en slik. Blomstrende bougainvillaer kryper innover smugene, frodige sukkulenter fyller terrakottapotter i bøttevis og ingen biler er å se, for alle parkerer utenfor byen. Landsbyen ligger på en høyde, avstanden til havet er et par kilometer, men det ser ut som om smugene ender rakt i Middelhavet.

Det er lunsj. Etter å ha lagt bak oss smug med alt fra Replayklær til badeballer setter vi oss på byens piazza og nyter maibrisen i selskap med babbalucci, snegler i tomatsaus. Det er nydelig og alt er fredelig, det eneste med noe volum på er kirkeklokkene som slår når de finner det for godt. I løpet av den drøye halvtimen fra Portoferraio har vi passert en tørr, men frodig natur med sitrontrær, vinstokker, olivenlunder, kaktus og bambus.

VI ANKOM ELBA KVELDEN FØR etter en times båttur fra Piombino på Italias fastland. Å seile inn i «hovedstaden» Portoferraio er som å seile rett inn i øyas historie. Murene på toppen av havna kan fortelle om en beskyttet øy som har overlevd mange ulike herskere. Her har romere og etruskere kjempet mot hverandre, her har republikken Pisa, greven av Milano, Appianiklanen, Medicifamilien og lorden av Piombino skiftet om makten, og her har kongen av Spania og keiseren av Frankrike regjert i sin storhetstid.

Elba er mest kjent for Napoleons 300 dager på øya. I 1814 ble Napoleon sendt hit etter å ha abdisert. Han hadde med seg 600 mann, og tok makten selv om engelskmennene på den tida kontrollerte øya. Så gjennomførte han en rekke reformer før han returnerte til sine siste 100 dager som keiser og måtte gi tapt ved Waterloo.

Derfor er det kanskje ikke veldig rart at vi må bestille på fransk når vi skal spise første kvelden på en hyggelig trattoria kalt La Ferrigna. Kanskje er fransken vår noe mangelfull, for vi får ikke det vi har bestilt, men et assortert utvalg av lokale småfisk og marinerte blåskjell med pommes frites som tilbehør.

Enkelt, men jævlig hyggelig, sier fotografen på vei ut av trattoriet. Og det er nettopp slik det er på Elba. Enkelt, men jævlig hyggelig. På vei til hotellet slenger vi oss ned på Café il Baretto med klaser av lysende himmellegemer over hodene, og nyter kule drinker og en smørblid betjening mens vi smelter av italienske ballader som spilles gang på gang.

SAMMEN MED SINE SEKS LILLESØSTRE i det toscanske arkipelaget er Elba en del av en fredet nasjonalpark. Det fortjener øya, for naturen er praktfull. Femten mil kyst med én strand per kilometer gjør at det aldri er langt til nærmeste bad. I Golfo di Campo og Golfo di Lacona finner du de beste strendene, men de er også best besøkt. Kjører du lenger vestover, er naturen villere og klippene brattere, og her kan du finne små bukter for deg selv. I tillegg finnes grotter som er ideelle å utforske i kajakk. Og vil du surfe, dykke eller snorkle, er mulighetene tallrike over hele Elba.

VI FORLATER CAPOLIVERI og kjører vestover. Vi skal til en by delt i to, slik mange av byene her er. Fjellandsbyen Marciana har sin berømte halvdel, Marciana Marina nede ved kysten. Her går «ElbaJazz» av stabelen i starten av september hvert år. Det myldrer av verdensberømte musikere og sangere på Lungomare Margeritha under festivalen. Det nærmeste vi kommer det musikalske når vi slår oss ned på den vakre strandpromenaden i slutten av mai er en iskald caffé freddo på Samba Café.

Vi tar veien til Marciana i fjellene, der vi parkerer på en parkeringsplass med enda en parkeringsautomat ute av funksjon. Svartkledde koner på torvet slår ut med armene og ser oppgitt opp mot himmelen, som om det skulle være religiøse grunner til at automatene ikke funker. Kanskje er det også det, for Marciana er visstnok det nærmeste du kommer det guddommelige på Elba både fysisk og åndelig. Veien er kort til Elbas høyeste fjell, Monte Capanne på 1019 meter, og landsbyen har mange kirker og kapeller. Vi går inn i Via Appiani, et smug som fører oss opp til toppen av byen og ender i kapellet til ære for selveste Frans av Assisi.

– MASTREOANNI VAR MIN MEDSPILLER, og Fellini min regissør, sier Angela uten å blunke. Plutselig står hun bare der. En engelsk utgave av vår egen Liv Ullmann. Hun bor vegg i vegg med Assisis kapell. Hun kom hit første gang i 1958, har bodd her siden 1988, og har ikke vært av øya på fem år. Nå holder hun orden på et lite museum i Marciana, og kjemper for at svaler og katter og den slags ikke skal forsvinne fra kloden.

Angela Wilson kan fortelle at hun har levd to liv. Først et liv i Italias jetset, og så et liv i stillhet, så langt vekk fra papparazzier og plagsomme journalister det er mulig å komme. Med oss gjør hun et lite unntak. Vi får lov til å intervjue og fotografere Angela og kattene hennes før hun anbefaler oss å spise hos moder Theresa nede på torvet.

I THERESAS BRUSCHETTERI kan vi velge mellom over tredve ulike typer, alle med en særegen smak. Hun serverer en hvitløksdynket bruschetta og en utsikt som tar pusten fra de fleste. Når hvilepulsen tar over, kommer hun med vogna med hjemmelagde kaker og husets likør, og serverer oss dolci og caffé uten at vi har bedt om det. Kirkeklokkene ringer, og den beste av smågutta på plassen nedenfor skrur ballen i mål, som er den brede eikedøra inn til kirken. På drakten står det Zlatan på ryggen. Fotball er religion i Italia, Inter er nettopp blitt seriemestre, og svenske Zlatan er guden. Når vi skal betale, kommer Theresa med il conto, der kaker og likør er utelatt. – Det er viktigere at dere trives her enn at jeg blir rik. Jeg får jo ikke penger med meg til Gud, sier hun med et smil, og vi lover å stikke innom Marciana neste gang vi er på Elba.

– CAPRAIA MERKER DEG FOR LIVET, sier Claudio med et tannløst smil. Vi snirkler oss gjennom smug i pastell. Det er siesta, han påstår at måkene på Capraia har siesta, og Claudio vet hva han snakker om. Akkurat som vår venninne Angela på Elba har han levd to ulike liv, men i motsetning til henne har han levd begge på samme øy. Først tjue år i fengsel for å ha sprengt et politihus på Sardinia i lufta med mus og menn. Da han ble løslatt, valgte han å bli på Capraia. Han begynte som murer, og det er kanskje ikke så rart at han er spesielt god på muring av gittere. I dag er han den eneste å se i smugene, og vår vennlige veiviser til Hotel Il Saracino.

VI HAR TATT MORGENFERJA fra Livorno på Toscanas vestkyst ut til Capraia. Vi har drukket capucchi og slikket morgensol på dekk, vært innom Gorgona med en håndfull hus og ei brygge, og når vi nærmer oss Capraia har vi en flokk lekne delfiner babord. Når vi legger til på Capraia, ser vi en klynge pastellfargede hus, fargerike fiskebåter og en håndfull seilbåter. Lenger opp noen idylliske smug og en gammel borg som troner over det lille stedet. Det er som om et eventyr åpenbarer seg, vi trodde ikke det fantes slike steder i Middelhavet lenger.

Selv om det er en stille tid på dagen, merker vi fort at alt er sterkt på Capraia. Luktene slår mot oss når vi rusler langs havna. Blandingen av hav, fisk og lokale urter. De kraftige pastellene. Den fyldige espressoen. Den lokale hvitvinen på Bar Massimo i Piccolo Porto, Capraias havn. Stemmene fra gamlegutta som nyter dagens pastis, en arv etter den tida da Capraia var fransk. For Capraias historie er også brokete. Med sin strategiske beliggenhet mellom Italia og Korsika har Capraia vært en kasteball mellom fremmede. Frankrike og England har slåss om denne øya, og hertugen av Genova har kranglet med Sardinia om den. Og som et bevis på at hertugen av Pisa har hersket her, har øya sitt eget skjeve tårn.

CLAUDIO ER ET LEVENDE BEVIS på at Capraia også har vært fengselsøy. I 113 år var øya oppbevaringssted for grove forbrytere i isolat, helt frem til 1986. Nå er fengselet et forlatt spøkelse, capraianerne vil ikke ha noe med den tida å gjøre. De 350 fastboende på øya har satset på turisme de siste tjue årene, rettere sagt turismo piano. På Capraia tar du det rolig, sånn er det bare. Enten elsker du det, eller så hater du det. Når vi vekker damen bak resepsjonen for å si at vi har kommet, er vi allerede fortapt i Capraia selv om vi bare har vært her et par timer.

– I speak English like a Spanish dog, sier Donato når vi spør hvordan det er å leve på Capraia. Han har vært her helt siden 1952, og har sommerhus nedenfor borgen. Han er en lidenskapelig dykker, og kan fortelle at øya er et paradis for dykking og snorkling med sin tredve kilometer uberørte kyst og et vann så klart at du ser bunn på flere titalls meter. Kona hans setter mest pris på det fantastiske turterrenget. Mens vi snakker om den unike kombinasjonen av innland og kyst, passerer folk med fjellstøvler og sekker. De har gjort unna dagens tur og unner seg en kattevask i fontenen på torvet.

Snart får Donato femti nye luksusleiligheter som nærmeste nabo. Han er overraskende positiv til utbyggingen når vi spør om han liker det som skjer. – Capraia trenger turister, hva skal vi ellers leve av, smiler han og sier at det ikke er mer enn en håndfull familier på Capraia som driver med fiske.

DEN LILLE LANDSBYEN ER DELT I TO: havna Piccolo Porto og Centro Abitato, der folk bor. Rett nedenfor hotellet vårt ligger Claudios fengsel som et forlatt spøkelseshus. Når vi rusler innover i smugene, blir vi likevel slått av hvor velholdt det er her. De lyse fargene bidrar til at smugene virker åpne, husene har keramikkskilt med navn og nummer på, og overalt gror det grønt og fargerikt. Fra en radio renner arier fra en italiensk opera ut. Vi passerer en kafé med navn Osteria da Antonio, på folkemunne «CapraiaDoc». En firfisle fyker bortover fasaden, kanskje et varsel på hva vi har i vente i kveld.

Bortenfor kafeen forteller et skilt at det lages geitost like ved. Det er ikke noe nytt, de laget geitost på Capraia i romertida. Senere har osteproduksjonen fortsatt, fangene laget både vin, olivenolje og ost. Det er faktisk geitene som har gitt øya navnet Capraia. Capra er geit på italiensk, og Capraia er en kortform av Isola delle capre – geitenes øy.

EN PERGOLA MED VINRANKER, noen enkle bord og en gjeng locals møter oss når vi kommer til CapraiaDoc utpå kvelden. Ingen ting tyder på at vi er i kulinarisk paradis.

Men akkurat her har Antonio Soggio faktisk skapt et paradis etter 33 år på farten rundt om i verden. Han er fra Livorno, og Capraia lå en tre timers båttur rett ut i Middelhavet! Her lager han en utenkelig god pasta og verdens beste antipasti av havets skatter. For ikke å snakke om hans cacuccio, fiskesuppen som alle som besøker Capraia må prøve. Her er ingen meny, når Antonio står over grytene blir maten garantert bra. Han er en skikkelig kokkerøver, sover med kokkeklærne på, rusler rundt i lokalet, snakker med alle, setter seg ved bordet og gir oss et foredrag om hva vi skal spise og drikke. Vi går for full pakke. Først antipasti, så pasta som primo piatti, deretter fisk som secundo piatti.

Vi serveres av rumenske Simona og Adriana, skåler i Capraias egen hvitvin, utvider magesekkens volum til det umulige og serveres rumensk grappa, kalt prunja i hjemlandet. Vi blir bedt til Pisa og Bucuresti og gudene vet hvor i løpet av kvelden. Men det er når vi blir bedt inn på kjøkkenet at det virkelig tar av.

Det er da sjefen sjøl kjører reprise på pastaen bare for oss. Vi innvies i hemmeligheten bak smakene, hvilken fabrikk pastaen må komme fra, hva slags jomfruelig olivenolje som må til, hvordan den spesielle blandingen av løk, hvitløk, gulrøtter, fennikel, tomater og pinjekjerner skal tilberedes, og hvordan pastaen kokes i to omganger. Først åtte minutter i vann, så noen minutter i stekepanna for at pastaen skal absorbere ingrediensene.

– WE WANT TO MAKE A COMMUNITY, stotrer Don Mauro på engelsk og ser bort på Antonio. Det er lunsj, en måke fortærer restene av nattas pasta, og presten og kafeeieren er bestevenner. De forteller om et helt nytt prosjekt, De skal lage et annerledes spisested, og inntektene skal gå til å restaurere den tre hundre år gamle kirken. – The good and the bad is together in Capraia, smiler Antonio og skåler med Don Mauro i korsikansk øl.

Men vi skal til fjells og besøke Rossana og Massimo Chierichetti. Vi kjører opp fra havna, på en vei like bred som leiebilen, omkranset av grønne pinjetrær og oleandros og håndlagte steinmurer fra en svunnen tid. Etter fem hundre meter må vi ta bena fatt, og når vi kommer opp, ser vi et dalsøkk bre seg ned mot havet. Der, i Valle di Portovecchio, har har de laget sin egen Azienda Agricola Biologica, en fjellgård som produserer morellvin, geitost og biologiske grønnsaker. Her finnes rester av det gamle fengslet, men nå har geitenes mekring og fuglesang tatt over for fengselfuglenes virksomhet. Nedenfor ligger havet og glitrer, og vi ser at ferja er i ferd med å legge til havn. Det er tid for å forlate Capraia, og det er ikke med lett hjerte vi vinker farvel til Claudio, Antonio og Don Mauro når ferja glir ut fra land. Det er da vi skjønner at til og med følelsene kan være sterke på eventyrøya Capraia.

Følg oss på Facebook!

Vi har hatt en variant av denne artikkelen på trykk i magasinet Tara.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..